Finn Bernhards flotte frityr-fest

Jeg og Renna-Botswana hadde lenge pratet om å ha en ny fest her i Rennesteinen(kanskje mest fordi det er de eneste gangene vi er delvis motiverte til å rydde leiligheten). Det flotte med denne festen var at, samtidig som dette skulle være en grillfest av dimensjoner, var det en velkommen hjem-fest for Maja, vår kjente og kjære klut-ekspert.

Værmeldingen snakket om “den varmeste dagen i denne varmeperioden”, med 23 grader i skyggen og skyfri himmel. Men før vi kunne kose oss, var det behov for forberedelser. I kjent Finn Bernhard-stil, var det ikke gjort noen forberedelser klokken 12 på fest-dagen, og vi skulle være på flyplassen klokken 17. Jeg tok meg et par runder med guitar hero mens Renée og Nina vasket leiligheten, og etter omtrent en time, var vi klare for å bevege oss ned til byen for å kjøpe fest-effekter.

På veien skulle vi plukke opp et anlegg vi hadde fått låne for anledningen, noe som krydret starten på dagen betydelig. Det å plukke opp anlegget var enkelt nok; det var først da vi skulle kjøre eieren ned til sentrum moroa startet. For de som ikke har kjørt bil i Oslo sentrum, kan jeg fortelle dere at det er relativt innviklet, og med to kartlesere som skreik og pekte hver sin vei, sprang nok Nina et par blodkar på veien ned til St.Hanshaugen. Vi brukte omtrent 45 minutter på en 15 minutters kjøretur. Ruls.

Omsider fikk vi endelig parkert, og jeg, Nina og Renna splittet opp for å spare tid. Det flotteste var at Renée hadde fått for seg at ølsalget stengte klokka tre og ringte meg derfor da jeg stod i køen på rema 1000 klokken 14:57 med en handleliste på omtrent 9000 meter. Flere i køen rundt meg hadde snappet opp hva jeg snakket om med henne på telefonen, noe som skapte masse-hysteri for å rekke ølsalget. Da jeg stod og pakket ned pallen med øl jeg plutselig måtte kjøpe, overhørte jeg noen spørre mannen i kassa når salget stengte. “Fire, vel!” svarte han. Plis.

Så var det tid for litt mer hyggelige ting. Vi møtte Irene i byen som ble med oss tilbake til leiligheten hvor jeg satte igang med å brenne ut cder og Nina og Irene lagde plakat. Er det flere som er enige med meg når jeg sier at det ble norgest fineste plakat?

Klokka kvart over fire, kastet vi oss inn i bilen og kjørte i 130 til Gardermoen. Her traff vi resten av fest-initiativ-gjengen og stilte oss opp foran gaten med flagg

og godt humør

Majas koffert var tydeligvis den aller siste på båndet fra fem forskjellige fly, og ventetiden ble derfor noe lang. Heldigvis klarte Ellen å holde humøret vårt oppe med å slå den pakistanske familien som stod på siden av oss med et norsk flagg.

Til slutt kom endelig missis Maja, noe utslitt.

Ho våkna derimot relativt fort til da noen nevnte ordet “saltlakris”.

Det ble en tårevåt gjenforening( med linselus).

Selv om vi lå litt etter skjemaet, klarte vi å spinne oss tilbake til leiligheten, antageligvis takket være Ninas likegyldighet ovenfor norske fartsgrenser og Majas nye kjærlighet til aggressiv dancehall som vi pumpet i bilen. Tilbake i hagen, var allerede de første gjestene ankommet, og blant dem var Hans Christian, ikledd kappe. Dette viste seg å være en god icebreaker med Renna, som hadde en lignende kappe fra Lewis Weaton.

Einar stilte også med sin vanlige bag’o'tricks. Synd det bare var en pose denne gangen.

Nye/gamle ansikter er alltid hyggelig, og tror dere ikke godeste Christoffer, min kjære med-lydmann på en episk Biffrönk-mix, dukket opp:

Det tok ikke lang tid før det plutselig var flust av folk i hagen vår:

Undertegnede var selvfølgelig også tilstede, og holdt et furet øyenbryn stort sett hele kvelden.

Festen var igang, og bildeknipsing ble det nok av:

Jeg må også si at jeg tror vi har en kandidat til årets linselus her:

Festen hadde også sine vanlige bremser: Charlotte hadde i flere timer holdt en “nå er begeret fullt”-posering og jeg prøvde desperat å overtale henne om å ta ned armen, om bare for å la henne få tilbake litt blod i armen sin.

Dette endte heldigvis bra, og mitt bestevenn-forhold med Charlotte kunne begynne igjen:

Are valgte også å dukke opp, forsinket som vanlig. Denne gangen hadde Løgner-Are en grusomt dårlig unnskyldning som han stotret fram, innpakket i den vanlige nazi-propagandaen og taler om “ungdommen nå til dags.”

HC fikk igang en konkurranse tidligere på dagen som han påstod å ha lært i militæret. Konkurransen gikk ut på å kaste opp mest mulig på minst mulig areal, og flere av gutta meldte frivillig med på denne leken, til Einars og Christoffers store glede.

Ettermiddag ble til kveld ble til natt, og etter flere pinlige dansenummer inne i stova, var det leggetid. Idét jeg åpnet vinduet før jeg la meg i senga, fikk jeg øye på denne her meksikanske, flekkede rydde-gnomen:

Velkommen tilbake ved en annen anledning!

Explore posts in the same categories: Oslo, mai